 Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Oslo, Telemarkher og Samfunnet (onsdag 10. mars). Les mer om roperten… Betalt frivillighet?AS Norge tar seg av det meste i samfunnet vårt, men det er likevel stor aktivitet som skjer gjennom frivillighet, enten det er basert på omsorg for nær familie eller deltakelse i frivillige lag/idrett/kultur. I følge en rapport er vi er best i verden på frivillighet. Likevel opplever mange lag og foreninger at det er komplisert å få foreldre til å engasjere seg som fotballtrenere eller ledere i organisasjoner. Hvorfor det? Frivillig sektor er omtalt i et eget avsnitt i Soria Moria-erklæringen, Kulturdepartementet har fått ansvaret for å koordinere frivillighetspolitikken, og det har blitt opprettet en egen avdeling for frivillighet og samfunn i departementet. Antall timer frivillig arbeid for frivillige organisasjoner er omtrent på samme nivå eller litt lavere enn i 1997, men de unge deltar med noe færre timer frivillig arbeid i gjennomsnitt i året enn før, og at andelen som er organisasjonsmedlemmer. Det betyr at vi i større grad er villig til å ta en varetellings-dugnad, men vi er mindre interessert i å ta på oss et fast verv. Mye av dette skyldes at verv tar mye tid, og at vi må prioritere dette gjerne flere å frem, for at det skal ha en verdi for klubben. Samtidig er kravene til innhold også forsterket. Skal du for eksempel ha ny kasserer på en større klubb i dag, kan klubben ha en omsetning såpass komplisert at det krever en fagutdannet person. Skal du være en leder må du sørge for å være tilgjengelig 24/7, for å svar på alt i fra foreldrespørsmål til diskusjoner/krangler mellom lag(-ledere?) og kanskje i verste fall håndtere tillitsvalgte som ikke får godkjent vandelsattest. Dette krever kompetanse og tid. Og hva da med alle investeringer som gjøres av idrettslag og organisasjoner? Et styre i et idrettslag er like personlig ansvarlige for klubbens disposisjoner som et medlem i et bedriftsstyre. Denne frivilligheten er viktig for samfunnet, og den sparer samfunnet for enorme verdier. Hva gjør vi da, når frivilligheten innebærer at ingen vil ta på seg de kompliserte jobbene? Vi kan ikke bare telle varer? For noen må organisere denne jobben også? I tillegg vet vi at det forekommer kompensasjoner for frivilligheten. Det har vært rettsaker med utvidet bruk av kostnadsdekning ved kjøp av utstyr og bilkjøring. Både for å unngå skatteplikt for mottaker, men også for å unngå ekstra administrasjon. For noen år siden ble det gjort et fremstøt av staten for å unngå svart arbeid på for dagmammaer og vaskehjelper. Det tillot arbeid inntil 30 000 (tror jeg), uten skatt, forutsatt at man registrerte arbeidsforholdet. Hvorfor kan vi ikke bruke samme regelen innenfor frivillighet også. La registrerte organisasjoner belønne nødvendig kompetanse og ekstra belastede personer en skattefri godtgjørelse for den innsatsen som legges ned. Jeg vet i hvert fall om mange som hadde gjort seg fortjent til det. Det vil være opp til den enkelte forenings årsmøte å forvalte deres midler på en best mulig måte, og det ville vært et godt alternativ til å sikre/øke profesjonaliteten inn i frivillighetsNorge. | ||
Kommentarer
Fint at du tar opp dette Nils-Ragnar. Dette bør engasjere mange. Jeg har den bestemte oppfattning at alle barn og unge som deltar i en organisert aktivitet på fritiden stiller bedre rustet til å møte tenårene og starten på voksenlivet. Om denne aktiviteten enten er fotball, speidern eller tensing tror jeg ikke er avgjørende. At barn knytter seg til trygge sosiale nettverk med utfordrende oppgaver og samspill er viktig. Noen må være trener, leder og dirigent og laga må ha nye fotballer iblant. Og det koster penger å reise på speiderleier. Her må vi voksne som er foreldre trå til. Vi må gjøre en jobb og ta et ansvar. Det er fatisk gøy og vi voksne danner også selv gode sosiale nettverk gjennom dette engasjementet. Alternativet for de unge er ofte uorganisert tidtrøyte som å henge rundt omkring. Derfra har det flere ganger vist seg at vegen til dårlige miljøer er kort.
Et annet område innen frivillig sektor som har solide røtter hos oss, er hjelpearbeidet. Jeg tenker på Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Redningshunder, Alpin Redningsgruppe og mange flere. En stor del av innsatsen ved en redningsaksjon her hjemme er prisgitt god deltagelse fra de frivillige organisasjonene, for å få en lykkelig utgang. Vi kan ane en tendens til at flere og flere kvier seg for å binde seg til slikt frivillig arbeid. Det fordrer mye trening som ofte kan gå på bekostning av tid sammen med familie og venner, men det setter også i mange tilfeller forholdet til arbeidsgiver på en prøve. Vi opplever av og til at det er retativt stor tilstrømming av frivillige til ulykkesteder samtidig som hjelpeorganisasjonene sliter med å fylle vaktlistene. Vi er helt avhengig av en organisasjon som for eksempel Røde Kors hvis alarmen går i påskefjellet, da må vi ha trente mannskaper inn i området. En profesjonell styrke etter mønster fra Røde Kors er vi milevis unna i dag og vi vil nok aldri klare å stable en slik en på bena.