AS Norge tar seg av det meste i samfunnet vårt, men det er likevel stor aktivitet som skjer gjennom frivillighet, enten det er basert på omsorg for nær familie eller deltakelse i frivillige lag/idrett/kultur. I følge en rapport er vi er best i verden på frivillighet. Likevel opplever mange lag og foreninger at det er komplisert å få foreldre til å engasjere seg som fotballtrenere eller ledere i organisasjoner. Hvorfor det?

Frivillig sektor er omtalt i et eget avsnitt i Soria Moria-erklæringen, Kulturdepartementet har fått ansvaret for å koordinere frivillighetspolitikken, og det har blitt opprettet en egen avdeling for frivillighet og samfunn i departementet.

Antall timer frivillig arbeid for frivillige organisasjoner er omtrent på samme nivå eller litt lavere enn i 1997, men de unge deltar med noe færre timer frivillig arbeid i gjennomsnitt i året enn før, og at andelen som er organisasjonsmedlemmer. Det betyr at vi i større grad er villig til å ta en varetellings-dugnad, men vi er mindre interessert i å ta på oss et fast verv.

Mye av dette skyldes at verv tar mye tid, og at vi må prioritere dette gjerne flere å frem, for at det skal ha en verdi for klubben. Samtidig er kravene til innhold også forsterket. Skal du for eksempel ha ny kasserer på en større klubb i dag, kan klubben ha en omsetning såpass komplisert at det krever en fagutdannet person.

Skal du være en leder må du sørge for å være tilgjengelig 24/7, for å svar på alt i fra foreldrespørsmål til diskusjoner/krangler mellom lag(-ledere?) og kanskje i verste fall håndtere tillitsvalgte som ikke får godkjent vandelsattest. Dette krever kompetanse og tid.

Og hva da med alle investeringer som gjøres av idrettslag og organisasjoner? Et styre i et idrettslag er like personlig ansvarlige for klubbens disposisjoner som et medlem i et bedriftsstyre.

Denne frivilligheten er viktig for samfunnet, og den sparer samfunnet for enorme verdier. Hva gjør vi da, når frivilligheten innebærer at ingen vil ta på seg de kompliserte jobbene? Vi kan ikke bare telle varer? For noen må organisere denne jobben også?

I tillegg vet vi at det forekommer kompensasjoner for frivilligheten. Det har vært rettsaker med utvidet bruk av kostnadsdekning ved kjøp av utstyr og bilkjøring. Både for å unngå skatteplikt for mottaker, men også for å unngå ekstra administrasjon.

For noen år siden ble det gjort et fremstøt av staten for å unngå svart arbeid på for dagmammaer og vaskehjelper. Det tillot arbeid inntil 30 000 (tror jeg), uten skatt, forutsatt at man registrerte arbeidsforholdet.

Hvorfor kan vi ikke bruke samme regelen innenfor frivillighet også. La registrerte organisasjoner belønne nødvendig kompetanse og ekstra belastede personer en skattefri godtgjørelse for den innsatsen som legges ned. Jeg vet i hvert fall om mange som hadde gjort seg fortjent til det.

Det vil være opp til den enkelte forenings årsmøte å forvalte deres midler på en best mulig måte, og det ville vært et godt alternativ til å sikre/øke profesjonaliteten inn i frivillighetsNorge.

Det er mange som lurer etter avslutningsscenen i gårsdagens episode av NRK-serien “Himmelblå”, hvor det flyter et brev under brygga, adressert til Robin. Spekulasjonene går høyt; er det fra Kim, eller kanskje fra faren hans…? Jeg finner det da naturlig å komme med fasiten for å unngå videre spekulasjoner.

Faktum er at Kim har gått på et verdivalg, som resulterte i at han har konvertert til muslim, og har valgt å flytte til Sveits og tilbringer tiden nå med å kjempe mot myndighetens forbud mot minoreter (bønnetårn).

Brevet til Robin var fra en nystartet gruppe av HitlerJugend som forsøker å bruke Robins savn for å rekruttere ham inn i en nynazisisk gruppe ved å gi seg ut for å være Kim. Målet er å sikre Ylvingen som en utpost for en sovende Celle som skal tre frem for å hindre kommunismen igjen å ta over Nord-Norge.

For Halle var farens dødsfall startsskuddet på en ny virkelighet. Nå skal han endelig kunne gjøre låven om til et flyktningemottak sammen med gammelrådmannen som nå er flyttet til Ylvingen.

Det er nok heller ikke uten grunn at skolelærerinnen har søkt jobb på fastlandet. Det viser seg visstnok at hun er den reelle moren til Iris som nå skal danse seg inn i et spel, og de skal i all hemmelighet flytte sammen i den nye leiligheten.

Marit vet selvfølgelig ikke om om dette, men hun har sammen med Roland vurdert å sette fyr på hotellet for å innkassere en stor forsikringssum, slik at de kan flytte sørover sammen.

Dette er selvfølgelig for å unngå mer problemer med Karoline og det stadige maset om barnepas, og det skjer gjennom at de plutselig ikke kommer tilbake etter en "fiske"tur. Tilfeldig…neppe!

Og Roy – ja, han er bare Roy.

Sorry for at jeg fortalte plottet i årets sesong av Himmelblå…..

I en diskusjon jeg deltok i, for kort tid siden, ble begrepet gratispassasjer brukt. Jeg grublet over dette begrepet, og slo det opp i en ordbok: overf: person som nyter godt av det andre har gjort.’

Beskrivelsen av ordet gir det et svært negativt omdømme, og det stemmer jo godt. Men hvorfor har vi gratispassasjerer? Min påstand er at i de fleste tilfeller brukes begrepet når man er uenige om innsatsen i et felles prosjekt, enten i form av arbeidsinnsats eller ressurser (penger). Ofte kan både vennskap og kanskje felles fortjeneste ryke i langvarige konflikter hvor noen definerer at de gjør for mye, mens motparten er “gratispassasjer”.

Min påstand er at dette er ikke utelukkende gratispassasjerenes skyld. En gratispassasjer kommer fordi man ikke har klartlagt reglene for samarbeidet. Dersom dere skal male en vegg i sammen, og du jobber dobbelt så mye som din kollega, er du enten snill eller dum. Snill, fordi du aksepterer forskjell i innsats. Dum fordi du ikke tar tak i problemet.

Det fleste gratispassasjer-problemet kan løses gjennom å avtale på forhånd de forventede problemer og helst noen av de ikke forventede. Hvordan skal oppgavene løses, og hvordan skal eventuelle konflikter løses. Sett opp en avtale, sørg for at begge parter signerer. Da har dere i hvert fall et arbeidsgrunnlag for løsningen av konflikten.

Så det er kanskje ikke gratispassasjeren alene som er problemet.

I de siste dager har TA kjørt en serie med manglende toppidrett-resultater. Samtidig hentes muligens Thomas Alsgaard inn for å sikre norske gullsjanser under det kommende OL. Det ser ut som at det står dårlig til med Idrettsnorge, i og med at man må hente inn pensjonistene. Lurer på om Oddvar Brå var et alternativ, men røyk ut siden de nymotens skistavene knekker så fort.

Men de har ikke spurt meg. Og lurer på hvorfor. Gutten er jo ikke mer enn et år yngre enn meg, med litt heldig regning. Han er litt høyere og mørkere, og kaster nok litt mindre skygge i solskinnet.

Men faktum er at også jeg har gått skirenn, nemlig kretsmesterskap i stafett (på ski). Tok litt feil når jeg sa ja, (5,1 km i stedet for 3km), men kom i mål. Gikk sist ut, men klart å holde plassen. Jeg fikk fantastisk oppbacking av fansen og arrangøren var høflig nok til å la målseilet stå til jeg var i mål.

Men en tanke slo meg, med så mye gammel skiungdom som nå er i rollen som foreldre og støtteapparat. Det var mange av dem som ikke gikk, på tross av at de er betydelig bedre trent enn meg. Er idretten blitt for seriøs?

Hva med å opprette en klasse for ST-Senior (*supertung-senior*) hvor det er mindre krav til deltakelse. Kan ha premiering for beste målgang, og kanskje en egen *pimp-my-langrennstrikot*-konkurranse. Selve stafetten bør jo selvfølgelig gå på idealtid, da kjappeste lag veldig fort vil bli mobbet bort fra arenaen.

Lengden må jo også tilpasses til nivået og regner at lagene kan gå samme distansen som klassen 8-10år. Da er jo barna også kjent i det området man må gå manngard for å finne de siste deltakerne.

NB! Fellesstart med 8-10års klassen må ikke gjøres, da menn (og kvinner??) i ST-Seniorklassen fort vil tråkke ned de stakker små, i håp om å komme først til saften ved målgang.

Av og til skjønner jeg ikke hvorfor ikke flere spør meg om løsningen på verdens problemer…….!!

Myndighetene har anslått at kostnadene ved å vaksinere befolkningen mot svineinfluensa vil koste samfunnet et sted mellom 3 og 9 mrd kroner, dvs et sted mellom 600 til 2 000 kroner pr hode.
Hva er de faktiske kostnadene ved å produsere en enhet vaksine og sette den på en person, og hva er fortjeneste?

VG har en overskrift i dag (08.11.2009) hvor det fremgår at legemiddelindustrien tjener milliarder av kroner på produksjon av influensavaksiner. Sykdom/vaksine er blitt ikke bare butikk for produsentene, men også for aksjonærene. Det norske oljefond – utland er sterkt inne på eiersiden innen legemiddelindustrien – i dette tilfellet GlamoxSmithKline, at staten allerede kan ha tjent inn igjen det vaksinen har kostet den norske stat. Hva slags etiske regler ligger det til grunn hos produsentene og eierne av virksomheter som produserer legemidler når profitt står så sentralt – spesielt på influensavaksine?

Det er selvsagt i samfunnets interesse å begrense antall utbrudd av svineinfluensa – spesielt ovenfor utsatte grupper. Men jeg er noe usikker på om ikke bruken av mediene/formen/ enkeltpersoner – som vi har vært vitne til, har vært, og er et ledd i å skape et marked???
Det vi si å skape en etterspørsel, en pris og en fortjeneste. På den ene siden fremstår staten som en aktør som på den ene siden oppfordrer til bruk av influensavaksine, på den andre siden står staten som aksjonær (profitør). Burde ikke staten/ det internasjonale samfunnet gått inn og krevd begrensninger profitten – siden svineinfluensaen pr definisjon oppfattes en slags pandemi? Markedsliberalismen viser seg med andre ord å tenke profitt fremfor på folkets helse sett i et internasjonalt perspektiv!

Dagsavisen den 04.11 omtaler at privatsykehus uffer seg fælt over at de ikke får delta i vaksineopplegget – og dermed profitere på det offentlige. Private sykehus er jo etablert i den hensikt å tjene et betalingsvillig marked – dvs kapitalsterke personer (dvs forbeholdt noen få/ skape et klassedelt helsemarked), samt skaffe seg kanaler til å forsyne seg og få større andeler i fellesskapets kasse (fellesskapet skal betale mer for de rikes helse).

Slik jeg har forstått det, er det minst er tre ulike typer vaksinetyper mot svineinfluensa på markedet. Dvs en billigvariant – en midt på treet – og en dyr variant. Den massevaksinen som allment tilbys det norske folk er – slik jeg har forstått det – den billigste varianten.
Jeg har også forstått det slik at den billigste varianten inneholder bestanddeler som ikke omtales til å være spesielt ”helsefremmende” (konkret nevnes stoffene kvikksølv og skvalen). Den offisielle forklaringen er at disse dosene er så ”små” at de ikke vil gi noen ”negative helseeffekter” om man mottar vaksinen. Kan det være slik at enkelte fra før av lever slik at de mottar relativt høye verdier av slike stoffer at en slik akutt tilleggsdose sprenger kroppens tålegrense?

Jeg konstaterer at det er andre land som ikke vil gi den omtalte influensavaksinen til blant annet gravide og barn. I mitt hode må det være en grunn til enkelte land ikke vil bruke denne vaksinen på alle sine innbyggere.

Dersom det åpnes for at private sykehus også skal kunne få gi influensavaksine – vil de da tilby den billigste varianten vaksine, eller vil de ut fra helsefremmende hensyn skaffe til veie de dyreste vaksinetypene? Vil det kunne oppstå en situasjon at private sykehus skaffer til veie og anvender de dyreste vaksinetypene (med minst risiko, og som kan være betalt/ delfinansiert av fellesskapet, for å gi det betalingsvillige markedet en bedre vaksine (dvs at det oppstår et klassedelt helsemarked på vaksiner)?
Spørsmålet blir da;
Hvorfor har myndighetene valgt billigvarianten av influensavaksinen? I hvert fall dersom det er slik at de mer kostbare vaksinevariantene er mindre risikofylte og anvende?

Så lenge influensaepidemien gjennom informasjon og handlinger fra myndighetenes side – synes i stor grad av være styrt av et marked – må jeg innrømme at jeg peronlig er blitt skeptisk til store deler av myndighetenes opplegg. Spørsmålet blir hvor langt myndighetene vil gå i å pålegge landets innbyggere å ta influensavaksine – av hensyn til den allmenne folkehelsen?

Vi har nettopp hørt regjeringens forslag til nytt statsbudsjett, hvor regjeringen foreslår at fritaket for autodieselavgift for biodiesel blir halvert i 2010, med sikte på endelig utfasing i 2011. Årsaken til dette er at bilkjøring uansett er et miljøproblem.

For meg setter dette igjen spørsmålsteget bra utsagnet Når skal det lønne seg med miljøvennlighet.

Spørsmålet er hvor verdifullt det er for produsentenes å investere i miljø. For svært mange vil resultatet av en slik satsing bety at produktene som sluttforbruker kjøper vil være dyrere enn de mindre miljømessige alternativene. Vi ser en lignende situasjon omkring sukker/sunnhets-aspektet. Ja, vi ser at andelen økologisk mat øker, og vi ser at bevisstheten blant forbrukerne øker. Men når går krysningspunktet mellom pris og miljø?

Hva må til for at jeg skal konsekvent kjøpe miljøvennlige varer? I verdens beste land, går jeg og de fleste andre rundt med en oppfatning av at alle de varer vi kjøper f.eks. i norske dagligvarebutikker er sikre produkter. De har vært gjenstand for verdens beste kvalitetskontroller, og derfor er det meste trygt. Jeg kan smake på druen i butikken uten å skylle den først. Hadde nok ikke gjort det i Spania, men i Norge…..ja, da gjør vi det.

Samfunnet vårt er i tillegg foret opp med mediaforsider på hvordan vi kan spare tusener av kroner på strøm, bensin, matvarer etc. Den beste måten er nok å kjøpe mindre, ikke få vite hvordan vi kan kjøpe mer for den samme summen penger.

Og når det gjelder strøm er det jo sjanseløst at hyttepallasser på 300 m2 på fjellet ikke betaler mer for strømmen (kWh) enn et bolighus i bygda. Hvordan skal vi da oppfordres å tenke miljøvennlig og praktisk

Tilbake til biodiesel. Du skal være ganske ideologisk om du er villig til å betale 14 kroner pr liter for biodiesel, i stedet for 11 kroner for vanlig. Så idealist er i hvertfall ikke jeg. Hvordan skal regjeringen få meg til å handel miljøvennlig?

Jo, da må det opprettes prisregimer som innebærer at dieselprisene harmonerer. Dvs at prisene er like eller rimeligere for det miljømessige alternativet. Da ville jeg og veldig mange andre gjort det rette valget. Det er flere måter å gjøre det på, uten at statens skal gå konkurs.

I stedet for å fjerne avgiftsfritaket, vil man kunne justere ordinær dieselavgift opp. Ikke 3 kroner, men slik at du fikk miljøalternativ som ikke koster skjorta.

Alternativt er å regulere sammensetningen i den ordinære dieselen. Hvorfor skal det være 5 % biodiesel, hvorfor ikke 50 %. Mulig det er tekniske utfordringer som ikke jeg kjenner til, men det må jo være muligheter på dette.

Min konklusjon er at miljøvennlighet lønner seg ikke i dagens samfunn, avgiftsregimet brukes ikke tilstrekkelig for å sikre at samfunnsmessige gode løsnigner blir adobtert inn i det ordnære forbruksmønsteret. Avgifter må benyttes på det som forurenser, de produkter som har negativ effekt på samfunnet.

Så må disse avgiftene brukes til å subsidiere de miljøvennlige alternativene. Rushtidsavgift må gå til kollektivtilbud. miljøavgift på drivstoff på gå til subsidiering av miljøvennlige alternativer og kollektivitilbud. For det første ser vi forbruker at avgiften har en sammenheng, og ikke bare er en inntekt til samfunnet.

Jeg må piskes, for viljen stopper ved lommeboken.

Kristin Clemet kommenterte i sin blogg at Bjarne Håkon Hanssen-saken er i ferd med å nå nye og latterlige høyder.

I utgangspunktet enig i at saken tas fra alle kanter og at mange ønsker PR-bransjen der peppern gror. At BH Hanssen går over dit, vil for mange bety at han går over til fienden.

Fienden (PR-bransjen) er finansiert av kapitalkreftene (dvs de som har råd til å betale) og det har vi i dag et parlamentaristisk flertall for å være motstander av. Sånn er det bare!

Og når media i tillegg finner en potensiell syndebukk, topper det hele seg. Selv om jeg tror VG & Co kunne tenke seg at det var en mindre jovial kar enn BH Hanssen, for han er det jo vanskelig å ikke like.

Men hovedutfordringen ligger nok i at First House ikke har vært god nok i sin egen kommunikasjonsrådgiving, og BH Hanssen har ikke brukt sin kompetanse om statsmakten godt nok i sin egen sak.

Karanteneutvalget burde vært kontaktet før eller umiddelbart i etterkant av offentliggjøringen.

Da hadde vi endt opp med en mindre debatt, nemlig den etiske. Og da kan Lundteigen kun skylde på seg selv, for som stortingsrepresentant går jeg ut fra at er han fri til å foreslå endringer i karantenereglene.

Og det gjorde har han vel ikke gjort før Lucifer åpenbarte seg i form av BH Hanssen!!

I forbindelse med et seminar om Sosiale Nettverk på Kafe K i Porsgunn 19/10, i regi av Allegro Grenland og Interkommunalt Utvalg for Akutt forurensing ble jeg bedt om å gi mitt bidrag om hvordan jeg bruker dette i privat og profesjonell bruk. Her er mitt bidrag, noe mer evolusjonert fra det manuset jeg først skrev.

Mine sosiale nettverk består av 4 forskjellige nettsteder; Facebook (som alle er på), LinkedIn (som er mitt profesjonelle nettverk), Origo (som jeg definerer som et nettverksted for lokalmiljøet) og Twitter (”SMS” til verden). Hvordan skiller jeg og bruker jeg det enkelte nettverket?

Facebook oppfatter jeg som et personlig nettverksted, et sted hvor jeg møter gamle og nye venner og deler ”personlig” informasjon med. De jeg har akseptert som venner har jeg som privatperson en eller annen relasjon til. Jeg er nok ikke av de som beskriver for venneflokken at jeg nettopp har ”tatt en dusj”, men jeg legger ut informasjon og bilder som jeg likevel kunne fortalt mine venner over en kopp kaffe.

Selv om min omgangskrets er betydelig større på FB enn de jeg jevning møter, har det liten betydning for det jeg legger ut. FB har (for?) mange muligheter; tester, musikk, deling av videoer osv slik at veldig mye av det som kommer inn dit oppfatter jeg som spam, men det klarer jeg etter hvert å blokke ut.

Når det gjelder LinkedIn så brukes det mer i jobbsammenheng. Som rådgiver lever jeg av å selge meg selv……..Jeg er mitt eget produkt. Når jeg står her i kveld, er det for at dere skal bli litt mer kjent med meg. Det er viktig at de som jeg tror har behov for min kompetanse, finner det et sted. Ja, Team Consultings (hvor jeg arbeider) nettsider er beskrevet, men ikke i en åpen ”database”. Derfor bruker jeg LinkedIn som en alltid oppdatert CV med historikk over både utdanning og arbeidserfaring.

Jeg bruker Linkedin også til å samle informasjon. Her er det muligheter for å holde seg faglig orientert (til en hvis grad) gjennom gruppertilkoblinger (IKT Grenland/Salg osv). Jeg forsøker å finne ut mer om de jeg skal i møte med, gjerne gjennom punkter hvor våre nettverk møtes. På den måten er jeg ”mer” forberedt til et møte.

Jeg har en oppfatning av at nettverk er viktig. Gjennom nettverk kan dører åpnes og ikke minst omdømme bygges. Uten at du selv er klar over det.

Origo definerer jeg som et nettsamfunn for lokalmiljøet, bygget opp rundt A-pressens aviser. I Telemark er det Telemarksavisa. Dessverre synes jeg ikke Origo er tilstrekkelig for meg. For det første innebærer aviskonkurransen at du har ca halvparten av de potensielle brukerne, for den andre halvparten har relasjon mot Vardens nett-tjenester.

I tillegg synes jeg ikke avisene har vært tilstrekkelig flinke til å rekruttere brukere. Pr i dag er det knapt nok synlig i avisen at det faktisk finnes en online-tjeneste for meningsytring og diskusjon i papirutgaven. De kompenserer dette ved selv å legge ut innkomne saker, men det skaper dessverre ikke aktive brukere, og det må et online-nettsted ha.

Det positive ved Origo er et det er et flott verktøy til å bygge sub-lokale miljøer (idrettslaget, nærmiljøet osv.). Det er også et av de få (om ikke eneste) muligheten for å bygge en diskusjon gjennom grundig argumentasjon, og spre det for et større publikum. Du kan bygge din egen sone (blogg) og har muligheten til å spre /delta i diskusjoner ut over avisa’s dekningsområde, gjennom bruk av Ropertfunksjon og søke soner ut fra interesseområder eller geografiske områder.

Twitter er det ”hotte” om dagen. I motsetning til Facebook vil du her kunne følge hvem du vil. Twitter kan som et interaktivt og hurtigvirkende verktøy for å utveksle informasjon mellom en liten gruppe (som gjensidig følger hverandre) eller som et massivt meldingsverktøy (SMS-online) hvor alle dine followers følger det du skriver.

Det er en maks 140 tegn, som evt skal inkluderer både mottaker og linker, så du må spisse budskapet. Utfordringen er at du i liten grad kjenner de som leser dine twitringer. Mye av det som foregår i mitt nettverk på twitter er diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer, og kan nevne siste dagers Care, EU’s Datalagringsdirektivet, den nye regjeringen.

Det er muligheter til å merke meldinger med såkalte Hashtags, #-tegnet foran et ord, slik at man kan legge inn søk å få opp alle meldinger ang. dette temaet. Sist søndag var for eksempel #Care et mye brukt tema

Hvorfor sosiale nettverk:
Svært mye kommunikasjon skjer gjennom sosiale medier. Som bedrift og organisasjon er dette en kilde til informasjonsspredning, men også informasjonshenting.

I går var det en Twittrer som hengte ut Justisminister Knut Storberget fordi han mente ministeren løy om den nye EU direktivet som omhandler statens rett/plikt til å lagre elektronisk informasjon om bla. trafikkdata (bompasseringer, telefonlokaliseringer etc). I dag ble han kontaktet av departementet som lurte på om han kunne utdype kritikken. Utrolig bra av departementet, som utviser en ”kundeservice” hvor du faktisk tar dine kritikere på alvor.

I går sendte jeg en twittermelding om den nye Glava-reklamen ”rull’n ut” med det jeg antar var Great Garlic Girls. Jeg synes filmen er ekstremt dårlig og amatørmessig, og ga uttrykk for det. Den var synlig for ca 450 kontakter på sosiale medier i løpet av kort tid, og det er betydelig flere enn de jeg møter pr dag.

I tillegg er teknikken slik at ting blir videresendt og videreformidlet i en slik fart at man må være på hugget, og være tilstede for fange opp den informasjonen som finnes om deg, der ute i internettet.

Hva da med oss som er på mediene. Hvem roller har vi? Er jeg rådgiveren på Linkedin, Kameraten på Facebook, den lokalt engasjerte på origo og kverulanten på Twitter? Nei, jeg er en rolle. Jeg er opptatt at jeg har en rolle og den tar jeg med deg inn i alle fora og nettverk, elektroniske eller ikke. Det er nok noen forskjellige fasetter på denne profilen ut fra hvor jeg er, men alt relaterer seg tilbake til den personen jeg er og hva jeg står for.

Det pågår en debatt om journalister og deres forhold til sosiale medier. Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund mener journalister kan bli for ”personlige” på sosiale medier? Hva da med ansatte? Innebærer mine meninger også at disse er de offisielle meninger fra Team Consulting? Ikke nødvendigvis, men de er mine. Alle som kjøper mine tjenester har muligheten for å kunne finne ut mer om mine preferanser og meninger.

Jeg tror at samfunnet vårt har godt av å kjenne hverandre litt mer. Gjennom større åpenhet er det mindre muligheter for å gjemme seg bak roller og fasader. Men det betyr at de som går ut på sosiale medier også må tåle at det settes spørsmålstegn ved integritet og habilitet. Jeg tror det gir et rikere samfunn, og det gagner oss alle.

Ha et godt sosial nettverk!

www.twitter.com/nrmyhra
nrm.origo.no
http://www.linkedin.com/in/nilsragnar